Skikkelig sjukhus
November 20th, 2005 by Torstein Schiøtz Worren
Hei
Reising i Midtosten er noen ganger en utfordring. Veldig ofte gaar det ikke som planlagt, og det er ofte like greit aa legge inn en hel dag for en gitt distanse fordi man ikke kan stole paa aa komme fram naar man skal uansett, og ved aa la ting skje etter guds vilje, sparer man seg selv for hoyt blodtrykk og haandgemeng.
En fin strategi, men noen ganger blir det bare aa altfor mye, spesielt naar man i tillegg skal krysse baade landegrenser og tollfrigrenser. Turen fra Cairo til Damascus var langt fra smertefri. Jeg tok rett nok en pause paa to dager i Dahab og slappet av, ogsaa fordi baaten til Aqaba i Jordan gaar fra Nuweiba, som bare er en time fra Aqaba. Men neste gang flyr jeg, ass. Fytterakkern for et kaos. Man skulle tro at en internasjonal fergeterminal (selv om det bare er to ferger som gaar derfra, saavidt jeg vet) kan organiseres litt logisk, men ikke i Egypt. Ingen informasjon for loste turister. Hvordan skal man skjonne at man skal gaa gjennom passkontrollen forst, der det staar 600 arabere som forsoker aa komme gjennom i motsatt retning fordi de nettopp kom AV fergen, for saa aa gaa til den bittelille bua nede i hjornet, som forovrig sto tom, der man skal reservere plass paa fergen. Og hele veien forsoker folk aa vinke deg til passkontrollen fordi de tror man ikke har faatt utreisestempel. Og etter plassreservasjonen skal man selvfolgelig TILBAKE gjennom de 600 araberne, denne gangen UTEN aa bli huket inn for stempelet til en ventehall, som selvfolgelig er blottlagt for informasjon eller vakter som snakker engelsk. Det eneste som kommer ut av kjeften deres er “Fast boat? No, no. Go in. Wait.” Hvordan vanlige stakkarslige utlendinger kommer gjennom den prosessen uten varig me`n, har jeg ikke peiling paa. Jeg tok et canadisk par under mine vinger og geleidet dem som best var gjennom kaoset, noe de satte pris paa. Det er ikke rart man skal mote opp to timer for avreise for noe slikt. Men hadde bare avreise vaert naar man sa. Jeg synes jo man bare skal reise fra folk som kommer sent, men baaten, til tross for at det er en luksus-hurtigbaat, fungerer litt som bussene, at de gjerne utsetter avreise til alle prosedyrer er ferdige, noe som sa to timer senere enn annonsert paa internet for vaart vedkommende.
Som sagt saa pleier jeg aa ha et ganske avslappet forhold til slikt i Midtosten, men jeg hadde et haap om aa klare aa komme meg til Damascus og sove der for en avtale jeg hadde dagen etter, men det maatte jo gaa galt, siden jeg hadde planlagt det (og ikke avsluttet planen med “inshallah” selvsagt).
Vel framme i Aqaba tok ting sin tid med passkontroll for jeg fant en buss som skulle til Amman, hovedstaden i Jordan og kun tre timer fra Damascus (saa naer saa naer). Men bussene er jo overhodet ikke til aa stole paa, og vi sto i over en time og ventet forst paa passasjerer, og saa paa at en av passasjerene skulle lope ned og kjope enda et teppe hun folte hun manglet, og saa ventet vi mens sjaaforens assistent skulle lekeslaass litt med en fjott paa stasjonen, for vi ventet enda litt uten at jeg helt vet hva vi ventet paa.
Endelig avgaarde. Men hva skjer? Jo, Aqaba er jo en tollfri sone og da man sjekke at folk har med seg kun kvoten, og da maa alt ut av bussen og baeres inn i tollstasjonen. Jeg vinkes jo gjennom straks de ser mitt paatatte jeg-er-utlending-og-erforvirret-uttrykk, men ikke saa godt gikk det ikke med familien fra helvetet som vi ogsaa hadde paa bussen. Far og fire unger og gamlemor som var saa stor at hun tok opp to seter og kone og sostre og gudvethva. De hadde med seg pose paa pose (noe de visst tjener masse penger paa ved aa reise frem og tilbake hele tiden) og tollbetjenten var langtfra fornoyd. Skriking og hyling og inn i bussen og urettferdighet og annen tenners gnissel. Gamlemor som holdt spedbarnet, ble saa opphisset at hele ungen ramlet ned busstrappen. Men heldigvis var den saa bra polstret at det gikk fint. Et oyeblikk trodde jeg at Far skulle gyve los paa tollbetjenten, men heldigvis roet det seg og loste seg paa et vis, selv om gjengen var et par ulltepper fattigere.
Puh, endelig, avgaarde igjen. Men, oj, sjaaforen var te-torst, og familien fra helvete var ikke fremmede for tanken de heller, saa da stoppet vi straks igjen. Sjaaforen var jo bestekompis med Konstabel Konrad som satt og drakk te i konstabelbilen sin, saa de maatte knuffe og prate litt. Og Far kom paa at stadig flere av familiemedlemmene trengte en kopp te og var inn og ut av bussen diverse ganger. Vi kom i gang igjen etter at en av de andre passasjerene begynte aa hoie, men jeg hadde jo selvfolgelig Far ved siden av meg, og den mannen maa ha hatt AD/HD eller noe (ikke at det er noe galt i det selvsagt…) for han satt saa urolig at jeg stadig fikk albuer og skuldre rett i kroppen der jeg satt ved vinduet. Det hjelper jo ikke at arabere aldri har hort om intimsoner heller…
Paa det tidspunktet hadde vi beveget oss noe saant som 25 kilometer paa to timer og jeg var klar til aa gyve los paa de fleste av passasjerene. Men jeg pustet dypt en 10-40 ganger og etter en time eller saa hadde jeg nervene under kontroll. Og da hadde jeg forlengst innsett at jeg nok aldri kom meg til Damascus den dagen. I stedet ble jeg tvunget til aa sove i Amman siden vi ankom etter midnatt, vekke en stakkars Samis, eller hva han heter, som ogsaa jobbet paa Cliff Hotel da jeg bodde der for tre aar siden, og som neppe har hatt en eneste dag med fri siden da, eller aarene for det heller, og hans mentaltilstand har ikke bedret seg, for saa aa sove seks timer og fortsette turen til Damascus tidlig neste morgen.
Ikke det at turen ned var smertefri den heller. Baaten over var i det minste litt bedre organisert fra jordansk side enn fra egyptisk side, men det er utrolig hva pilgrimmer fra Mekka klarer aa trekke med seg paa pilgrimsferd. Paa to av bussene var det tjoret fast sofaer paa toppen av all bagasjen paa taket… Vel framme hoppet jeg paa en buss, som saa ble oppholdt i en time eller mer sammen med alle andre passasjerer som forsokte aa komme seg ut av fergeterminalen fordi Herr Overoffiser ikke infant seg for han fant det for godt. Og man kan jo ikke sjekke at alle har faatt stempel i passet uten at han har overoppsyn selvsagt.
Hurra, neste stopp Cairo…inshallah. Etter to timer stopper sjaaforen motoren mens bussen ennaa beveger seg, hopper ut straks den har stanset, for han kommer inn i bussen igjen og roper noe saann som “Alle ut, alle ut, det kommer … ut av bussen”. Jeg oppfattet ikke hva det var, men siden alle straks ble grepet av panikk og kjempet seg vei ut av bussen, regnet jeg med at det var snakk om royk eller flammer og tenkte at det ikke var usannsynlig at vi kom til aa gaa i luften ganske snart og at det derfor var best aa redde seg selv og gi bengen i kvinner og barn.
Det viste seg etterpaa at det rett nok var royk, men vi hadde nok ikke eksplodert. Men den bussen kom ikke til aa kjore noe sted paa en stund, og der sto vi en gjeng midt i orkenen, og morkt var det, og lurte paa hva som saa skulle skje. Etter hvert klarte noen aa faa en tom buss til aa stoppe, og han kjorte oss gjerne til Cairo for en god slump penger. Som sagt saa gjort, og i det minste var det en trivelig gjeng av jordanere og saudi-arabere jeg ble stuet inn med paa buss nummer to. Jeg ble adoptert av to saudiere rundt 20 som til slutt i Cairo droppet meg av naer huset til Paal, en av de som studerer der og som jeg bodde vel hos i en uke, etter aa ha gitt meg numrene deres og faatt meg til aa love aa ringe en av de naermeste dagene saa vi kunne dra og drikke ol og ligge med horer. INSHALLAH!
Men selve oppholdet i Cairo var helt topp med den norske kolonien som holder til der nede og som jeg har studert arabisk med paa Blindern. Vi royket imponerende mengder vannpipe, og var ikke helt fremmed for tanken paa aa drikke ol og slikt heller. Et par turistting fikk vi jaggu presset inn i det hele ogsaa. Cairo er en by man enten elsker eller hater, tror jeg. Jeg vet ikke helt hvor jeg staar, men det er nok aa ta seg til der, og alt man kan onske er aa finne i byen som visstnok er den storste i Afrika. Men den er saa forurenset av vannet i badekaret ble svart da jeg skyldte haaret i dusjen etter en lang Cairo-dag, og snotten var svart da jeg pusset nesen. Og stoyen er vannvittig, og trafikken er det svare galskap, og egypterne selv henger ikke langt etter de heller. For aa sitere Kompis Kai: “Dette er et land kun bebodd av pleietrengende mennesker!” Og en slik situasjon kan vaere alt fra svaert underholdende til latterlig frustrerende. Heldigvis var jeg beskyttet fra svaert mye av aa henge mye sammen med Kompis Kai som er svaert bevandret i regionen og som med sin autoritet og dodelige kommentarer, fikk kakkerlakkene som singlet ut meg for aa selge noe eller tigge penger, til aa fordufte som dugg for solen. Men jeg maa si at jeg var positivt overrasket. Jeg hadde sett for meg mye mer plaging enn det som faktisk er tilfellet.
Det som kanskje er Cairos mest uforutsigbare element, er taxi’ene. En slik nedslitt bilpark har jeg ikke sett siden Yemen og Ghana. At de hjemmelagde vrakene i det hele tatt beveger seg kan kun vaere paa guds naade. Og sjaaforene er ikke mye bedre de heller. De er like pleietrengende som resten av befolkningen og i tillegg blir det spetakkel hvis de oyener en mulighet til aa suge ut ekstra penger. “Hae? Bare ti pund?”, “Ja, ti er MER enn nok!” “Hae? er jeg ikke en hyggelig sjaafor, eller?”… Man maa virkelig late som man vet hva man driver med naar man vaager seg inn i en taxi i den byen.
Paa en minneverdig tur forsokte jeg etter aa ha betalt mer enn nok aa komme meg ut av bakdore. Den gikk ikke opp uansett hvor mye jeg knuffet, og sjaaforen kom ut paa utsiden og slet og rev og gjorde det ikke saerlig bedre. Saa lente han seg inn over forsetet og forsokte aa lofte ut setet som var lost og som kun var holdt paa plass paa turen av mine knaer. Men for en gang skyld satt setet bom fast, og han maatte tilbake og rive og slite i doren som til sist gikk opp. Dagen etter gikk taxi’en tom for bensin, og det er visst en dagligdags ting etter hva jeg har forstaatt. Bensinmaalerne er vel like gamle som de vest-tyske takstametrene som henger paa dasjbordet, tenker jeg.
Men takk til Kompis-Kai fikk jeg ogsaa samplet Egypts galskap paa sitt beste med hans venner i Cairo. Takk til ham fikk jeg ogsaa vaere med paa en forlovelsesfest der Egypts roykekultur var i fri utfoldelse. Og, nei, det er ikke tobakk jeg snakker om. Der satt gamlekara med glassaktige oyne og saa paa de unge utfolde seg paa dansegulvet rundt paret, mens de med jevne mellomrom tok en tur ut for paafyll. Hadde det ikke vaert for kvinner og barn, kunne de visst ha funnet paa aa tenne jointen der de satt. Og utrolig trivelige folk var de. Man har ikke mer goy enn man gjor det til selv heller.
Og naa er jeg tilbake i Syria og driver dank. Skal gjore litt nyttig her i Damascus naa i et par dager (tannlegen maa jo vaere billigere her enn hjemme, og tilfeldigvis kjenner jeg en), for jeg setter kursen mot Tartous for aa drikke te. Det blir ikke mer reising paa meg naa, for finansene takket for seg i Cairo, saa fram til hjemreise 14. desember skjer det ikke stort paa bortefronten.
Og hvis noen av dere tror at jeg ikke kom helt upaavirket tilbake fra galskapen i Egypt, kan det tenkes at dere har rett. Jeg foler meg ikke helt vel bevart…
Hei saa lenge
Torstein