Det var en gang en Simon
October 29th, 2005 by Torstein Schiøtz Worren
Ja altsaa…
Her befant jeg meg for to dager i siden i Kizkalesi, en liten resort-landsby paa sorkysten av Tyrkia, og i det jeg er paa vei opp til rommet mitt fra stranden, begynner en kvinne i slutten av 40-aarene aa prate til meg paa svensk. Det tok jo selvfolgelig et par sekunder aa stokke kortene i hodet og svare paa norsk, spesielt siden hun saa tyrkisk ut. Hun begynner aa florte med meg helt fra starten og forteller at hun er der paa ferie med mannen (’han der”) og at jeg burde bli der sammen med dem de neste tre maanedene (etter at jeg fortalte jeg skulle dra dagen etter). Det syntes jeg var aa ta i litt, men sa meg naa villig til aa “bli med ut aa feste” samme kveld.
Jeg traff dem igjen paa kvelden og satt paa i bilen de 200 meterene til restauranten/utestedet vi skulle til, og fra tidligere paa dagen til i bilen, fikk jeg vite mange fler detaljer enn jeg var interessert i. Denne kvinnen hadde altsaa bodd tyve aar i Sverige og var nygift siden juni med denne fyren som hun traff paa internet fem maaneder tidligere. Han har en sonn i Sverige, men snakker ikke svensk. Og hun insisterer paa aa fortelle meg hvor vanskelige tyrkiske menn er og hvor sjalu ektemannen hennes er.
Saa der sitter vi da, paa restauranten, mens hun forteller meg masse slike ting som jeg ikke vil vite, paa svensk rett foran mannen, og ikke akkurat legger skjul paa flortingen, mens han sitter ved siden av meg og forer en samtale paa engelsk, alt mens de av og til snakker til hverandre paa tyrkisk. Jeg maatte virkelig mobilisere alt jeg har av sosiale antenner og evner for aa at ting ikke skulle gaa helt av skinnene. Jeg ville jo ikke si nei takk til aa bli invitert ut slik, og spesielt ikke fordi det ikke skjedde stort paa stedet jeg var siden det er utenfor sesongen og det stort sett bare var tyske familier der… Men at jeg var ukomfortabel med settingen, det er sikkert og visst. Og plutselit, etter en lengre utveksling paa tyrkisk, reiser da denne kvinnen seg og vinker til meg og marsjerer ut. Mannen unnskylder seg og gaar etter, og der sitter jeg med en syngedame og meg selv i et ellers tomt lokale. Saa kom mannen tilbake og saa igjen unnskyld og sa at de maatte gaa dessverre, og vi hadde bare spist litt forrett og drukket en halvflaske raki. Saa bar det tilbake til hotellet med villmannskjoring fra en kar som tydelig forsokte aa holde temperamentet midlertidig i sjakk. Jeg takket pent for meg saa raskt jeg bare klarte, og gikk og spiste en kebab for meg selv. Dagen etter romte jeg stedet uten aa se snurten av dem…
Ja, jeg har altsaa vaert i Tyrkia en aatte-dagers tid i det siste, og det var fint. Tyrkia er jo et dritsvaert land, men holdt meg for det meste nede i sor naer grensen til Syria. Tyrkerne sikret seg i 1939 en liten tarm som dere kan se paa kartet, fra det franskstyrte Syria, som de ville ha fordi det bodde masse tyrkere der, og franskmennene var ivrige etter aa sikre seg Tyrkias godvilje paa randen av 2. verdenskrig og ga dem det de ville ha, til tross for at provinsen (Antakya/Hatay) var full av arabere ogsaa. Omraadet er derfor spennende fordi det er ganske unikt i Tyrkia ved aa vaere en blanding av tyrkisk og arabisk, og i visse omraader snakker folk ennaa arabisk. Men dette er noe som holder paa aa do ut pga Tyrkias vellykkede assimileringspolitikk der arabisk ikke er et offisiellt spraak og derfor ikke noe man kan laere paa skolen. I tillegg er de store byene som Antakya og Iskenderun ogsaa fulle av tyrkere, saa de unge, selv om de har laert arabisk hjemme, snakker nesten bare tyrkisk seg i mellom og snakker etter hvert ganske daarlig arabisk, selv om de forstaar mye. Arabisk har ogsaa fullstendig forsvunnet som skriftspraak, selv blandt de gamle som heller aldri har laert arabisk formelt paa skolen, saa i det hele varer neppe arabisk som spraak saerlig mye lenger enn to generasjoner til.
Antakya er ogsaa spesielt fordi det bor mange kristne der, en sjeldenhet i Tyrkia siden 1923, da de i samsvar med Lausanne-protokollen, “utvekslet” folkeslag med Hellas. Tyrkia sendte “grekerne” som bodde i Tyrkia til Hellas, mens Hellas sendte “tyrkere” til Tyrkia. I praksis var dette folk som hadde bodd i de respektive landene i alt fra hundrevis til tusenvis av aar, og gjaldt til en stor grad folk som var kristne eller muslimer, men som snakket det lokale spraaket. Saa mens Hellas sendte gresktalende muslimer fra Kreta, sendte Tyrkia storstedelen av den gresk-ortodokse minoriteten i landet, uansett om de snakket tyrkisk eller ikke, til Hellas. Men Antakya ble jo inkludert senere, saa de har blitt vaerende.
Dette var ogsaa forhistorien til at jeg endte opp i en protestantisk gudstjeneste for forste gang paa jeg-vet-ikke-hvor-mange-aar. Jeg gikk nemlig og ante fred og ingen fare for meg selv i byen, da jeg plutselig ble tiltalt av en kar som lurte paa om jeg ville se den katolske kirken. Jeg sa jo ikke nei takk til det, men han spurte selvfolgelig straks hva slags kristen jeg er. Jeg sa som sedvanlig at jeg er protestant (siden aa ikke ha religion bare skaper trobbel og siden Norge er et protestantisk land) og da ble jeg plutselig ledet til byens protestantiske kirke i stedet. Paa veien fikk jeg vite at det i byen finnes 300 familier tilhorende den syrisk-ortodokse kirken, 35 familier som er katolikker (etter hva jeg kan huske) og to protestantiske familier. Saa der sto jeg og hilste paa noen protestanter og pratet arabisk og de inviterte meg til aa komme tilbake kvelden etter fordi en norsk familie som bor i byen skulle vaere tilstede. I etterkant syntes jeg kanskje ikke ideen var saa altfor god siden jeg ikke er noe glad i aa late som jeg er religios, men noe jeg ofte finner at er enklere siden diskusjonene som kommer ved aa ikke vaere dopt/religios er altfor slitsomme. Men jeg hadde jo lovet at jeg skulle komme paa besok ogsaa, saa da motte jeg opp. Jeg burde jo ha skjont det, men disse nordmennene var selvfolgelig misjonaerer som hadde bodd der et aar og skulle bo et aar til og var ikke spesielt spennende personer heller (de inviterte meg til huset sitt dagen etter, en invitasjone jeg dessverre folte meg nodt til aa skulke). Gudstjenesten i seg selv var helt ok, selv om all syngingen gikk paa tyrkisk, men det som slo meg er at misjonering, og spesielt protestantisk misjonering, er ganske usmakelig. For all del, folk maa faa bestemme selv, men her har de hatt kristendom i regionen siden det forste aarhundret, og opptil 1000 aar lenger enn vi har hatt det i store deler av Europa, og saa skal det komme noen folk med “Kristiansand” paa genseren og fortelle dem at de maa revidere sitt forhold til gud og burde folge vaar versjon i stedet? Og de som ledet gudstjenesten denne kvelden var en nordmann, en danske og en canadier, mens tilhorerne var tyrkiske…
En av de kanskje mest bizarre ideene i tidlig kristendom (og som derfor aldri ble noen hit i Norge), var aa sitte paa toppen av en soyle aar ut og aar inn og tilbe gud paa denne maaten. Alt i alt rundt om i Midtosten har man visst funnet beviser for ca 1000 slike soyler folk (menn…) satte seg til rette paa toppen av. Utenfor Antakya besokte jeg et slikt sted, der byzantinerne senere bygget en katedral (som saa falt sammen igjen, selvfolgelig) rundt soylen Sankt Simon satt paa toppen av (urovekkende mange av disse soyle-sitterne het visst Simon…). Soylen staar paa toppen av den hoyeste fjelltoppen i omraadet, og utsikten til Middelhavet og Cassius-fjellet rett i naerheten, er upaaklagelig, og her tilbrakte visst Simon 40 aar av sitt liv, hvis man skal tro paa historien. Ikke bare blir det brennvarmt om sommeren, men det blaaser nok en frisk bris oppaa der fra tid til annen, og sno om vinteren er heller ikke usannsynlig. Hvordan kroppen holdt i 40 aar er vanskelig aa tro. Og hvordan gjorde de egentlig fra seg paa toppen av en 13 meter hoy soyle med disipler og andre fans paa alle kanter? De hadde vel litt andre standarder paa den tiden…
Paa denne fjelltoppen traff jeg selvfolgelig en gammel skrullete araber som het Jesus (Isa paa arabisk) som hver morgen dro hjemmefra (”bak den fjelltoppen der borte”) og opp til sin lille vaktbu, der han satt til solnedgang og ventet paa besokende. Ikke vet jeg hvordan han kom seg fram og tilbake, men jeg mistenker at hesten nedi skraaningen hadde noe med saken aa gjore. Og paa denne tiden av aaret er det ikke mange besokende aa snakke om heller, og han fortalte begeistret om den tyske kvinnen som hadde gaatt opp samme vei som meg dagen i forveien. Men han var ved godt mot og syntes det var utrolig koselig med besok og lo hele tiden mens han ved passende anledninger sa “Livet er vakkert…ogsaa dor vi… Hahaha”.
Men jeg er utrolig glad for at jeg dro til Tyrkia, selv om det suger endel penger siden jeg samtidig betaler leie paa leilighet her i Tartous. Men turen ga meg en liten innsproytning av et eller annet som jeg ikke faar saa mye av her jeg driver dank. Ogsaa fikk jeg meg en paaminnelse over hvor mye glede man kan klare aa produsere helt av seg selv… Jeg har ikke vaert saa fornoyd paa veldig lenge som jeg var da jeg trasket til fots over grensen og gikk under skildet “Welcome to Turkey” langt oppe i fjellene paa en grenseovergang med utrolig liten trafikk og som leder inn i en landsby full av fjelltyrkere som bor saa avsidesliggende at innavlen er til aa ta og fole paa (altsaa det var ikke dette siste som gjorde meg fornoyd!). En uke tidligere hadde jeg sittet paa en strand med noen venner omtrent oppaa grensen til Tyrkia og sett inn paa fjellandskapet som gaar ned til havet og ned til en liten havneby som ligger ved foten av disse fjellene og lurt paa hvordan det saa ut der borte. Og plutselig var jeg der selv og kunne titte tilbake inn i Syria og tenke “Haha, naa har jeg vaert her ogsaa, og der borte vet jeg jo hvordan det ser ut!”. Og jeg blir usannsynlig fornoyd av aa staa paa restene av Antiochias bymurer og tenke at utsikten utover dalene er den samme de romerske soldatene hadde for to tusen aar siden.
Man har ikke mer goy enn man gjor det til selv, har jeg alltid sagt.
En annen slik opplevelse hadde jeg da jeg besokte en stor forsenkning i bakken paa 70 meter som kalles “Chasm of Heaven” med en gammel kirke ved inngangen til en hule nederst i hullet som gaar 200 meter innover i fjellet. Mange mener at dette er en av de legendariske inngangene til dodsriket Hades i gresk mytologi. Og takket vaere mangelen paa turister, kunne jeg klatre alle trappene ned fra overflaten og saa gaa inn i hulen helt uforstyrret. Og helt innerst, der den blir saa trang at man ikke kommer lenger, kan man hore buldringen fra en underjordisk elv like i naerheten. Saa der jeg sto i morket, var jeg ikke helt fremmed for tanken paa at det kunne vaere Styx jeg horte, jeg heller…
Det var alt for denne gang, men jeg skal jo til Cairo om ikke lenge.
Hei haa
Torstein