Syria, Libanon og Japangudhjelpemeg
September 3rd, 2005 by Torstein Schiøtz Worren
Heisann
Da var jeg paa plass i Tartous, der jeg har tenkt til (inshallah) aa
vaere
fram til midten av desember. Det har vaert litt hektisk de siste to
dagene
siden jeg kom fordi jeg har styret med aa finne leilighet og slikt, men
naa
har i det minste det gaatt i boks (haaper jeg), selv om det ble litt
dyrere
enn jeg hadde tenkt. Innflytting skal skje paa mandag. En av mange
grunner
til aa unngaa Damascus, er at alle irakerne som har strommet inn i Syria
har
faatt prisene paa leiligheter til aa skyte i vaeret der. Men det viser
seg
at irakerne har funnet veien hit ogsaa, saa jeg maa ut med endel mer enn
jeg
hadde regnet med. Naa skal det sies at jeg kunne ha funnet noe mye
billigere
hvis jeg ville fire paa kravene, men litt luksus maa man jo unne seg.
Resultatet ble i hvertfall en stor og moblert treroms i fjerde etasje to
kvartaler fra sjoen, og fra sorvendt balkong ser jeg baade havet og en oy
som ligger utenfor kysten her (Arwad, for dere som har vaert her). For
stasen maa jeg ut med 1700 i maaneden pluss endel i gebyrer og slikt til
byraaet jeg fikk det ordnet gjennom, saa det gjorde en seriost hugg i
budsjettet. Men det er billig aa bo her i hvertfall… Men har altsaa
plass,
saa de som foler seg kallet til aa besoke Ondskapens akse, er hjertelig
velkomne 
Ellers var selvfolgelig det forste jeg gjorde da jeg kom til Syria aa faa
meg lokalt SIM-kort. Saa for de som trenger mitt lokale nummer (sjekker
nok
sjelden det norske nummeret mitt) er det:
+963 95 328817
Utover dette har jeg stort sett sittet paa rompa i Beirut og nytt livet
siden jeg kom fra Ghana. Men dette var selvfolgelig etter at jeg hadde
gjort
mitt borgerplikt og stemt paa ambassaden. Ellers er Beirut et
fascinerende
sted, og det har ikke gjort meg noe aa bare ta livet med ro der. Har
vaert
litt ute med et par andre turister jeg traff paa hotellet i tillegg til
aa
henge med en libanesisk jente jeg kjenner fra Yemen og hennes venner.
Libanesere og Libanon er en historie for seg selv som jeg skrev om sist
jeg
var her og er det saa mye penger i omlop (hos de som har dem
selvfolgelig)
at vi utlendinger ikke engang er sikret aa komme inn paa utesteder fordi
vi
ikke har noe mer penger enn libaneserne. Da jeg kom til Beirut maatte jeg
straks ut og shoppe for aa fole meg vel, siden mine slitne
backpacker-klaer
ikke sto i stil til byen. Utseende og status er alfa og omega her. Bil,
mobil og klaer er klare symboler paa hvor du er i verden, og maa vaere
det
libaneserne bruker store deler av pengene sine paa. Jentene der er
usannsynlig pene, men mange av dem ser veldig kunstige ut. Dette er ikke
bare paa grunn av sminke og klaer, men ogsaa fordi plastiske operasjoner
er
utbredt. Min libanesiske venn paasto faktisk at saa mange som 80 prosent
av
libanesiske jenter (og da gaar jeg ut i fra at vi snakker om overklassen
igjen) har tatt en “nose job”. Jeg kan ikke gaa god for tallet, men hvis
det
er i naerheten av riktig, saa er det ganske galskap. Takke meg til Syria
som
er litt mer normalt!
Ellers er det et svare strev aa balansere mellom libanesere og syrere.
Takket vaere siste halvaars hendelser, hater libaneserne naa syrerne enda
mer enn de gjorde tidligere, og aa skulle forklare hvorfor jeg har lyst
til
aa bo i Syria er ganske tidkrevende. Men de fleste skjonner jo at aa
laere
arabisk hos dem, der samtalene dem imellom til og med gaar paa engelsk og
fransk, ikke lar seg gjore. Paa samme tid synes syrerne at libaneserne er
noen utakknemlige og “backstabbing” tullinger, selv om de jevnt over har
mer
til overs for dem enn andre veien.
Men jeg maa skryte av Syria slik jeg alltid gjor. Den forste dagen da jeg
gikk rundt og lette etter leilighet, motte jeg det Syria jeg elsker. Jeg
gikk inn i en restaurant og spurte etter gata der utleiebyraaene ligger,
og
da ble invitert til aa sitte av en fyr som straks ga meg ol og mat og sa
han
ville hjelpe meg. Etter et kvarter var vi “blodsvenner” og han og to
kompiser, hvorav han ene har bodd aatte aar i Venezuela og snakker spansk
som en derfra, ringte rundt til alle mulige for aa finne leilighet til
meg,
til tross for at det var blitt helg. Med dem saa jeg to leiligheter som
var
for store og dyre, men de skulle fortsette i dag lordag.
Og i dag, paa det forste utleiebyraaet jeg var paa, skjedde det samme.
Han
som drev det var utrolig hyggelig og tok meg til to leiligheter, hvorav
vi
ble enige om den siste. Han, som de andre, saa til utleier at dersom det
skulle bli problemer av noe slag, er de ansvarlige. Jeg har ikke faatt
kvittering for gebyrene jeg har betalt (som er dritmye her), men
allikevel
stoler jeg fullt og helt paa fyren… Behagelig.
Ellers maa jeg si litt om japanere. I Beirut var det som vanlig en hel
mengde japanske backpackere som alle andre steder i Midtosen. Man kan si
mye
om japanere, men jeg tror de egentlig ikke helt vet hvor de er eller hva
som
foregaar. Relativt sett utgjor de en stor del av backpackerne her fordi
saa
mange andre fra Vesten er skeptiske til aa reise hit. Det har de
selvfolgelig ingen grunn til, men det styrker teorien min om at de ikke
vet
hvor de er eller hva som skjer i regionen. Det samme var det i Israel der
det ogsaa var veldig mange av dem paa et tidspunkt da det var massevis av
problemer i Palestina. I Yemen traff jeg en japaner som hadde reist fra
Sor-Afrika og nordover og skulle vel etter hvert til Iran og Asia. Han
fortalte at han liksaagodt hadde reist gjennom Somalia… Hva skjer? Ser
de
bare paa kartet og finner ut at Somalia er korteste og enkleste vei til
Yemen fra Kenya eller hva?
Og de snakker jo ikke engelsk heller de fleste av dem heller… Hvordan
de
kommer seg rundt? I Yemen snakker jo ingen engelsk engang, og likevel er
det
japanske jenter som reiser rundt alene… I Beirut var det en som
kollapset
paa gaten. Han ble tatt til et sykehus hvor de ringte til hotellet saa de
kom og plukket ham opp. Han hadde ikke spist hele dagen og hadde gaatt
rundt
i solsteken i timesvis. Jeg saa ham “in action” dagen etter paa en snack
bar
rett nedenfor hotellet. Han kom inn og begynte aa titte paa hva som laa
fremme i disken for han begynte aa titte paa menyen paa veggen som var
paa
arabisk. Han som driver det kom bort og spurte paa engelsk hva han ville
ha
og ramset opp alt det vanlige. Japaneren var selvfolgelig et levende
sporsmaalstegn og han begynte igjen aa titte i disken. Saa snudde han seg
og
sa: “One dollar”. Han fikk da mat, men hvordan de har glede av den type
reising er for meg et mysterium…
Vel vel.
Torstein