Svarte Afrika
August 23rd, 2005 by Torstein Schiøtz Worren
Hei alle sammen
Naa har det vaert stille fra min kant en stund, i over tre uker faktisk,
og
det har jo selvfolgelig med aa gjore at jeg har vaert i Ghana. I Ghana
finner man ogsaa Vest-Afrikas storste internetcafe, men fasilitetene for
jeg
ble introdusert til den, var heller daarlige. Saa da ble
fellesmailskrivingen utsatt til siste dagen (og fortsatt i Beirut dagen
etter).
Ghana er utrolig forskjellig fra hva jeg er vant til fra Midtosten og
Yemen
(som er det nest fattigste arabiske landet etter Sudan). Ghana regnes som
et
av de mest stabile og velfungerende landene i Vest-Afrika, men det er mye
her som er veldig “Afrika”. Det var egentlig forste reaksjonen da jeg kom
hit; at det ser ut som paa tv… ogsaa baerer de absolutt alt paa hodet,
noe
som for meg ser ut som en obsession med aa ha hendene fri. Men det er nok
praktisk naar man er vant til det da…
Til forskjell fra feks. Yemen, saa er det ting her som er mer organisert,
som for eksempel skilt overalt om HIV/AIDS og om aa bruke bilbelte og
kjore
forsiktig. Men stort sett fremstaar landet som veldig “uformelt” paa den
maaten at faa ting virker permanente eller ferdigstilte eller
strukturerte.
For eksempel er ikke Accra, hovedstaden, en ordentlig “by” slik jeg liker
byer. Den er spredt utover et enormt omraade fordi folk ikke bor i hoyden
eller spesielt tett. Inntrykket av byen er en hel masse skur som ligger
langs nesten alle veiene med unntak av noen mer classy omraader, og selv
der
ligger det skur innimellom de finere og mer ordentlige bygningene. Ingen
steder finner man ordentlig sentrumsbebyggelse med mer bygaard-stil eller
sammenhengende bygninger paa mer enn to etasjer eller saa.
Samtidig er det overraskende mange veier her som bare er humpete
jordstykker
som det tar evigheter aa kjore paa, selv om de har noen veldig gode
motorveier mellom viktige byer. Gatebelysning finnes stort sett ikke og
kloakken ligger aapen mange steder, inkludert noen livsfarlige, til tider
meterdype, renner langs veiene som frakter bort kloakk, soppel og
regnvann.
Men jeg har faatt mer sansen for Accra etter hvert som jeg har vaert her
litt. Folk er ekstremt vennlige, byen er rimelig trygg og transport er
billig, selv hvis man tar taxi. En av hoydepunktene i Ghana er forovrig
skiltene paa butikker og business her. Ghana er helt vilt religiost med
et
flertall av en rekke kristne retninger, hvorav evangelistiske retninger
ser
ut til aa dominere. Etter hva vi er blitt fortalt er ogsaa religion den
tredje storste delen av okonomien naar det gjelder omsetning. Religion er
derfor sentralt naar man skal gi firmaet eller skuret sitt et navn. Jeg
nevner et par highlights:
God is Great Beauty Salon
Trust God Agro-Chemical Shop
Only God Knows Boutique Paris
Grace and Peace Enterprise
It’s Never Too Late Brake & Clutch Relinner
Negro C Ventures
Metro Stalingrand Boutique
Men selv om jeg godt kunne tenkt meg aa reise mer her, skal det ikke bli
saa
vaerst aa reise “hjem” til Midtosten heller 
Ting tar forferdelig lang
tid
her. Uttrykket “African Time” er ikke uten mening akkurat. Derfor starter
offisielt check-in-tiden mellom fire og seks timer foer avgang, og
avsluttes
liksom to timer foer avgang. (I tillegg har Accra internasjonale flyplass
kun to gater, noe som skaper ekstra mye kaos naar de klarer aa legge to
avganger med kun kort tids mellomrom til samme gate slik jeg opplevde i
gaar…) Det som kanskje tar mest tid, og foles mest unodvendig, er
trafikk
og penger. Accra er fullstendig blokkert av trafikk i rushtiden, og det
kan
ta timer aa komme seg paa tverst av byen, som tross alt ikke har mer enn
ca
to millioner innbyggere.
Den andre tingen er penger. Dette foyer seg inn i rekken av overraskelser
som jeg ikke trodde jeg ville finne i et land som er kjent for aa fungere
greit. Den hoyeste verdien paa pengesedlene her er nemlig 20.000 cedi,
noe
som tilsvarer omtrent 15 kroner. Rett nok er Ghana er rimelig billig
land,
men det er ganske ofte man betaler ting som koster endel, spesielt naar
man
jeg tyve studenter som skal betale en samlet restaurantregning, og det
tar
ekstremt lang tid, og enda lengre tid naar man i tillegg har faatt kun
5000
cedi-sedler da man vekslet dollar i banken… Seddelbunkene blir ogsaa
saa
altfor store, spesielt naar man maa ta ut endel penger for man skal reise
litt, slik som da jeg tok ut 2,4 millioner cedi i tre omganger (storste
mulige uttak om gangen er 800.000 - omtrent 560 kroner).
Ellers har det vaert en veldig bra tur. De forste to ukene, som jeg vel
har
nevnt, var studietur med litt over 20 studenter pluss professor pluss en
ghaneser som har studert mange aar i Norge og som naa bor her nede og som
fikset det meste av det praktiske for oss. En saa stor gruppe er det mye
trobbel aa organisere, og det tok ofte veldig mye tid aa faa ting gjort
eller bare aa spise lunsj (noe som bortfalt litt vel ofte pga tidsnod).
Programmet var veldig hektisk og vi var paa mange besok og det hjelper
ikke
at jeg er vant til aa reise alene og aa gjore som jeg vil. Naar man da
skal
forholde seg til saa mange mennesker og saa mye som skjer, tar
overlevelsesinnstinktet over og man blir en av mange sauer i en
saueflokk.
Det enkleste er aa lene seg tilbake og la ting ordne seg selv. Hvis man
tar
initiativ og prover aa fikse ting eller aa organisere hvor man skal spise
middag, er det fort gjort aa bli irritert…
Det har ogsaa vaert en opplevelse aa vaere “hviting” i et land med svart
befolking. Folk er vant nok til det, saa det blir ikke like mye stirring
som
i Yemen. Men paa landsbygda er det ikke like vanlig, og vi hadde en
utrolig
morsom opplevelse i en landsby midt inne i landet. Vi var der fordi de er
del av et kooperativ som selger kakaobonner etter rettferdig
handel-prinsippet og mottakelsen var overveldende. Folk var utrolig glade
for aa se oss og ropte og klappet i hendene. Da vi gikk langs en liten
vei
fra landsbyen til en kakaoplantasje, stotte vi paa en gammel, gammel
mann.
Han kom gaaende, ellers snarere humpende, med en stokk i motsatt retning
og
var kanskje litt naersynt. Plutselig ser han opp og ser en masse
hvitinger
komme mot seg, et heller uvanlig syn paa de kanter, som sagt. Saa
overrasket
ble han at han saa helt forvirret ut et oyeblikk stakkar, for han begynte
aa
le. Og strommen av hvitinger bare fortsatte, og jo flere av oss som gikk
forbi, jo mere lo han. Til slutt holdt han seg kun oppreist paa grunn av
stokken mens han gapskrattet av denne galskapen…
Etter endt to-ukers program, fant vi ut at aa slappe av paa stranden uten
aa
tenke paa noe som helst, var en glimrende ide. Noen av oss syntes
selvfolgelig at det var en mer glimrende ide enn andre og ville bli der i
fire-fem dager fram til avreise, mens andre, hvorav de fleste skulle bli
lenger, syntes det var en fin stopp paa veien til aa gjore mere
konstruktive
ting.
Maalet var Kokrobite, et avslappet sted i lite stykke utenfor Accra som
er
et utpreget backpackersted. Ikke tilfeldig er ogsaa stedet bebodd av en
mengde rastafarier, noe som legger ganske mye foringer for stemingen
der…
Det forste man merker for man kommer til Big Milly’s Backyard, stedet vi
bodde paa med smaa hytter, utedusj, bar og restaurant, er lukten av
marihuana. Saant sett var noen av oss litt uheldige med hytten vi ble
tildelt, fordi svaert mye av denne roykingen fant sted rett utenfor
vinduet
vaart (med myggnetting og uten glass), og siden marihuana staar sentralt
i
rastafarienes religion, roykes det fra tidlig morgen til sent paa kveld.
Han
som sto for mesteparten av roykingen, var en gammel rastafari som
egentlig
kommer endel fra et omraade endel timer unna, og som til vanlig dyrker
kakao. Men innimellom kakaotraerne dyrker han ogsaa cannabis, noe som gir
en
fin liten bi-inntekt for en mann som store deler av dagen neppe er i
stand
til aa gjore stort annet enn aa sitte og tenke dype tanker…
Det kan vaere litt slitsomt aa vaakne til lukten av marihuana klokka syv
om
morgene, men det er som alt annet en vanesak. Mest bekymret var vi for
tollerne siden vi kun med en natts buffer, skulle fly rett hjem (eller
til
Libanon for min del). Klaerne som hang utenfor hytta til tork var jo
spesielt utsatt for royken, og vi snakket endel om at hundene paa
Gardermoen
nok kunne fatte interesse i person og bagasje pga dette. I Libanon er de
nok
mer interessert i hva som dyrkes og fraktes ut lokalt, saa jeg opplevde
ingen problemer.
Som dere sikkert har skjont var Kokrobite en svaert laid-back opplevelse,
og
vi gjorde ikke stort annet enn aa spise og drikke og slikt. Maten var
ogsaa
veldig god, saa jeg kunne nok vaert der noe lenger, selv om det er farlig
aa
bli saa avslappet som man blir der.
Og de lokale er jo som sagt de mest laid-back’e av alle. Stort sett gaar
de
bare rundt i en evig rus og sier “respect, man”, “bless” og “Jah rules”,
mao. en evig parodi paa seg selv. Samtalene blir jo deretter, og dem
horte
vi mange av siden roykingen utenfor vinduet var akkompagnert av diverse
forsok paa samtaler, blant annet om hvor viktig Bob Marley var og den
viktige rollen han hadde spilt i livet til en av de tilstedevaerende.
En av skruene paa stedet var en kar med gitar som til tider dro til med
en
laat hvis han var i stand til det. En sen ettermiddag kom han snublende
inn
paa omraadet og bort til baren, men ble straks bedt om aa finne paa noe
annet av hun i baren, siden han helt tydelig var hoy som en skyskaper.
Dette
falt selvfolgelig ikke i god jord, og han klaget hoylydt over mangel paa
Respect og hvor urettferdig verden var. Han holdt ikke helt traaden selv,
men foyet til “If I wasn’t so tired I would sing a tune about this”. Saa
mumlet han noe om at han onsket aa oppgraderes til “An automatic car”
foer
han forlot stedet, vinglende av gaarde paa sin gronne sykkel. Jeg vet
ikke
om han kommer til aa oppgradere i dette livet i hvertfall…
Bilder har jeg ikke orket aa fikse denne gangen, men kanskje jeg gjor noe
med det etter hvert siden jeg naa har ni dager i Beirut for mitt syriske
visum blir gyldig 1. september. Etter det skal jeg prove aa finne en
leilighet i Tartous paa Middelhavskysten av Syria, rett nord for den
libanesiske grensen.
God semesterstart til dere hjemme som driver med saant. Misunner dere
ikke
saa veldig, selv om det sosiale rundt det hele jo er hyggelig
Klemmer
Torstein